Angst

Angst er et tema som er tabu-belagt.. Det er ting man ikke snakker om. Nei, noen vet kanskje ikke hva det er engang. Men allikevel har nesten alle mennesker på jorda en eller annen form for angst, for ett eller annet.

Jeg, har med tiden fått angst for mer og mer - desverre. angst er når man blir redd for noe i en viss grad. Det kan være redd for alt mulig rart. Jeg er blant annet redd for store folkesamlinger, eller at folk skal SE meg. Som oftest går det ann å overvinne angsten sin, og da går det bra. Andre ganger klarer man det ikke, og angsten vil ta fullt og helt over hele deg. Som det er for meg nå...

Jeg har angst for å ha gym. Jeg vet ikke hvorfor det ble sånn, eller når. Det eneste jeg vet, er at jeg ikke tør å ha gym med de andre klassekameratene. Ja, det sitter så dypt at jeg ikke har hatt en eneste gymtime i år faktisk. Og det er snart mai nå. Så for å si det mildt, så sliter jeg en del.

Klassekameratene mine spør meg om hvorfor jeg ikke har gym. Jeg kommer med unnskyldninger som at jeg har glemt gymtøy, har vondt i hodet, syk etc.... Jeg sier også at jeg rett og slett hater gym, at jeg ikke "orker/gidder" å gymme.

Men sannheten er i bunn og grunn at jeg har angst. Angst for å ha gym med de andre. Men kan jeg si det ? Er det noe galt i å si det? Hva vil egentlig bli reaksjonen fra de andre, hvis jeg faktisk sier det som det er?

Trenger jeg hjelp?

Jeg var ute å gikk her en dag... Trengte litt frisk luft, så ut på kveldinga gikk jeg ut en tur, helt alene.. Gikk et stykke, ganske langt faktisk. Plutselig kom jeg til en bro, og skulle over motorveien. Jeg gikk og gikk, å plutselig blir jeg ramma av en enorm angst. En angst som var større enn noengang. Det var nesten så jeg måtte sette meg ned å holde meg fast i bakken, og konsentrere meg om å puste. Tårene presset på, og jeg var livredd!

Livredd, fordi jeg mistet kontrollen. Kroppen min hadde bestemt seg for å hoppe. Klatre over gelenderet på broa, og hoppe ned på motorveien. Der det kjørte biler og lastebiler i 100km/t. Jeg prøvde å stoppe, og holde meg fast i gelenderet i frykt for at kroppen skulle hoppe. Jeg var LIVREDD, og kunne ikke bestemme over min egen kropp!

Jeg gråt, gispet etter luft, og kjempet alt jeg kunne for at kroppen skulle fortsette å gå. Jeg turte ikke prøve å holde meg fast i noe, i tilfelle kroppen min skulle begynne å klatre over. I det jeg var midt på broa, så skjedde det noe rart. Alle bilene som rett før hadde kjørt på veien, var nå borte. Hele motorveien var helt tom, ikke en eneste bil å se.

Så jeg gikk på, nesten løp på broen, og kom meg helskinnet over. På andre siden kaldsvetter jeg, sjelver, og gråter. Med en stor klump i halsen, og en angst jeg aldri noensinne har opplevd før. For første gang i hele mitt liv hadde jeg ikke kontroll på hva kroppen min gjorde. Jeg hadde mista kontrollen over meg selv.


I et desperat forsøk på å få hjelp fra noen stod jeg å lette igjennom telefonlista mi, etter noen jeg kunne ringe. Men hvem kunne jeg ringe å fortelle noe så sykt som det som nettopp hadde skjedd? Ikke minst, hvem tok tlf. kl 2 om natta når det var vanlig ukedag dagen etter? Min gode venninne, ei jeg har delt mye med tidligere, dukket opp i hodet mitt. Hun sov nok, så jeg valgte å sende hun en mld. Der jeg skrev hva som nettopp hadde skjedd.

Jeg får mld tilbake rimelig kjapt: "Det der hørtes bare sykt ut, du trenger virkelig hjelp!"

Og jeg kjenner at angsten kommer krypende tilbake... Hjelp. Trenger jeg virkelig hjelp? Jeg vil ikke ha hjelp til noe. Jeg vil bare ikke gå over den broa alene noe mer...