Lykkelig

Jeg er lykkelig. Veldig lykkelig, har det rett og slett helt supert om dagen.
Hvorfor har jeg det så bra for tiden? Hva er det som er forskjellig idag fra de dagene alt er tungt og vanskelig? Det materielle er jo plass, det har det ikke vært på en stund. Men det materielle? Er det det riktige ordet å bruke? Det er jo ting som lett kan forsvinne igjen også..

Jeg har verdens beste hest. Jeg kjøpte hun nå i sommer, og jeg elsker hun bare mer og mer for hver dag jeg har sammen med henne. Hun er absolutt det beste som kunne skjedd meg, hun er lyspunktet i dagen min. Jeg elsker hun.

Ellers har jeg for tiden en del nye venner, og holder plutselig litt kontakten med en del gamle. Alle er venner nå om dagen, stort sett. Det er så deilig å kunne være blid hele tiden, smile og være glad sammen med alle.

Jeg har møtt en gutt. Vet jo ikke hvordan dette kommer til å utarte seg, for all del. Men akkurat nå, akkurat i startfasen er det jo så gøy. Det er så koselig, og vite at jeg har en armkrok å krype inn i dersom jeg trenger litt kos og klapp. Jeg har rett og slett alt.

Håper det forblir på denne måten en laaang stund.. Men det er vel ofte sånn at de gode stundene går over etter en stund, og blir etterfulgt av en nedtur? Får håpe det ikke er slik i dette tilfellet. For jeg har det jo så utrolig bra nå :)

Kongen i stolen.

Altså. Jeg jobber som noen kanskje vet, i en matbutikk. Og det er veldig mange forskjellige typer mennesker som er innom i løpet av en dag. Han jeg vil blåse ut litt om idag, er tilfeldigvis en rullestolbruker. Og det er absolutt ingenting galt med det altså. Men hvorfor skal enkelte som kanskje skiller seg ut litt (som foreksempel i dette tilfellet) forvente at alle gjør alt for dem, fordi det er "så synd på dem"?

Vedkommende kommer inn et par ganger i uka, kanskje litt sjeldnere også. Han handler faste ting, og setter fra seg kurven ved rullebåndet. Jeg er jo hyggelig, og tar et par poser og begynner å pakke varene ettersom jeg har scannet de. Første møtet mitt med han, kommer vi i konflikt fordi han truende SKAL ha alle varene oppi en pose. Det var ikke SNAKK om å ha to poser, jeg fikk værsågod å få det oppi en. Jaha? Er det takka for at jeg er snill og hjelper han uten oppfordring?

Neste gang han kommer innom, handler han det samme. Jeg husket opplegget forrige gang, og begynte å pakke alle varene hans oppi en pose. Så har jeg scannet alle varene, og han begynner å spørre om en eller annen vare han skulle ha i tillegg. Jeg forklarte hvor det stod hen, men han sa at "jeg skal gå å finne det for han". Det står allerede 3 kunder bak han i kø, og det var eneste kassen oppe. (sent på kvelden)

Jeg løper av gårde å finner det han leter etter. Tilfeldigvis var det to forskjellige alternativer, og jeg gir han begge slik at han kan velge. Da må han jo selvfølgelig lese hva som er forskjellen på de forskjellige, og bruker sikkert 3 minutter bare på å finne fram brillene sine....

I mellomtiden har jeg ringt på en annen kasserer, som åpner en annen kasse. Den aktuelle kunden får omsider bestemt seg, etter ca. 10 minutter sammenlikning. Jeg legger det oppi posen, gir han posen, og han reiser. Ikke et smil, ikke et takk. Ingenting.

Igår var han innom igjen. Han kommer fram til kassa, denne gangen med kurven oppi rullestolen sin, på gulvet.
"Du får hente varene her, jeg klarer ikke løfte de opp på båndet".
Javel? Hva med alle de andre gangene han har gjort det?

Jeg går rundt, får hentet kurven, og scanner alle varene. Denne gangen også pakker jeg uten oppfordring - i en pose. Han befaler meg å komme å løfte posen ned på rullestolen hans igjen også denne gangen, framfor at han klarer å løfte posen fra båndet og ned til rullestolen. Ikke et smil, ei heller et takk denne gangen også.

Hvorfor må enkelte være så forbaska storforlangende, og oppføre seg så ufordragelig???

Nerver...

Jeg er så redd at jeg ikke orker å sove, ikke spise og absolutt ikke konsentrere meg.
Jeg bare ler og gråter og sjelver om hverandre.

Jeg har nerver.
Konkurransenerver.


Jeg skulle aaaaldri i hele verden meldt meg på det stevnet på søndag.
Jeg er jo absolutt ikke klar.