Lykkelig

Jeg er lykkelig. Veldig lykkelig, har det rett og slett helt supert om dagen.
Hvorfor har jeg det så bra for tiden? Hva er det som er forskjellig idag fra de dagene alt er tungt og vanskelig? Det materielle er jo plass, det har det ikke vært på en stund. Men det materielle? Er det det riktige ordet å bruke? Det er jo ting som lett kan forsvinne igjen også..

Jeg har verdens beste hest. Jeg kjøpte hun nå i sommer, og jeg elsker hun bare mer og mer for hver dag jeg har sammen med henne. Hun er absolutt det beste som kunne skjedd meg, hun er lyspunktet i dagen min. Jeg elsker hun.

Ellers har jeg for tiden en del nye venner, og holder plutselig litt kontakten med en del gamle. Alle er venner nå om dagen, stort sett. Det er så deilig å kunne være blid hele tiden, smile og være glad sammen med alle.

Jeg har møtt en gutt. Vet jo ikke hvordan dette kommer til å utarte seg, for all del. Men akkurat nå, akkurat i startfasen er det jo så gøy. Det er så koselig, og vite at jeg har en armkrok å krype inn i dersom jeg trenger litt kos og klapp. Jeg har rett og slett alt.

Håper det forblir på denne måten en laaang stund.. Men det er vel ofte sånn at de gode stundene går over etter en stund, og blir etterfulgt av en nedtur? Får håpe det ikke er slik i dette tilfellet. For jeg har det jo så utrolig bra nå :)

Kongen i stolen.

Altså. Jeg jobber som noen kanskje vet, i en matbutikk. Og det er veldig mange forskjellige typer mennesker som er innom i løpet av en dag. Han jeg vil blåse ut litt om idag, er tilfeldigvis en rullestolbruker. Og det er absolutt ingenting galt med det altså. Men hvorfor skal enkelte som kanskje skiller seg ut litt (som foreksempel i dette tilfellet) forvente at alle gjør alt for dem, fordi det er "så synd på dem"?

Vedkommende kommer inn et par ganger i uka, kanskje litt sjeldnere også. Han handler faste ting, og setter fra seg kurven ved rullebåndet. Jeg er jo hyggelig, og tar et par poser og begynner å pakke varene ettersom jeg har scannet de. Første møtet mitt med han, kommer vi i konflikt fordi han truende SKAL ha alle varene oppi en pose. Det var ikke SNAKK om å ha to poser, jeg fikk værsågod å få det oppi en. Jaha? Er det takka for at jeg er snill og hjelper han uten oppfordring?

Neste gang han kommer innom, handler han det samme. Jeg husket opplegget forrige gang, og begynte å pakke alle varene hans oppi en pose. Så har jeg scannet alle varene, og han begynner å spørre om en eller annen vare han skulle ha i tillegg. Jeg forklarte hvor det stod hen, men han sa at "jeg skal gå å finne det for han". Det står allerede 3 kunder bak han i kø, og det var eneste kassen oppe. (sent på kvelden)

Jeg løper av gårde å finner det han leter etter. Tilfeldigvis var det to forskjellige alternativer, og jeg gir han begge slik at han kan velge. Da må han jo selvfølgelig lese hva som er forskjellen på de forskjellige, og bruker sikkert 3 minutter bare på å finne fram brillene sine....

I mellomtiden har jeg ringt på en annen kasserer, som åpner en annen kasse. Den aktuelle kunden får omsider bestemt seg, etter ca. 10 minutter sammenlikning. Jeg legger det oppi posen, gir han posen, og han reiser. Ikke et smil, ikke et takk. Ingenting.

Igår var han innom igjen. Han kommer fram til kassa, denne gangen med kurven oppi rullestolen sin, på gulvet.
"Du får hente varene her, jeg klarer ikke løfte de opp på båndet".
Javel? Hva med alle de andre gangene han har gjort det?

Jeg går rundt, får hentet kurven, og scanner alle varene. Denne gangen også pakker jeg uten oppfordring - i en pose. Han befaler meg å komme å løfte posen ned på rullestolen hans igjen også denne gangen, framfor at han klarer å løfte posen fra båndet og ned til rullestolen. Ikke et smil, ei heller et takk denne gangen også.

Hvorfor må enkelte være så forbaska storforlangende, og oppføre seg så ufordragelig???

Nerver...

Jeg er så redd at jeg ikke orker å sove, ikke spise og absolutt ikke konsentrere meg.
Jeg bare ler og gråter og sjelver om hverandre.

Jeg har nerver.
Konkurransenerver.


Jeg skulle aaaaldri i hele verden meldt meg på det stevnet på søndag.
Jeg er jo absolutt ikke klar.

Lønningsdag

Jeg har fått min andre ordentlige lønn idag. Lettere sagt i natt.
Jeg fikk faktisk dobbelt så mye som forrige lønning. Og litt til.


Jeg føler meg rik i natt. Helt til i morgen, for da kommer de automatiske trekkene mine.

Jeg vil at i natt aldri skal ta slutt .

Jobb... og "frierier"

Jeg jobber i matbutikk, og der møter man jo mange mennesker i løpet av en dag.
Faste kunder er jo ofte innom, og etterhvert føler jeg nesten et bekjentskap til noen av dem. Men bare overfladisk, som et nikk i tillegg til hei og et smil, for å vise at jeg gjenkjenner dem.

Plutselig blir det litt mer itenst, som lange blikk fra kundene, fårete glis og overdrevent blunking. Jeg trodde det var inbilning, og latet som ingenting. Helt til spesielt en polakk var veldig påtrengende. Han tok tak i hånda mi og klemte den hver gang jeg gav han vekslepenger tilbake. Det var rett og slett ubehagelig og ekkelt, og det gjentok seg flere ganger.

Her om torsdagen kom han tillbake i butikken igjen, og handler som vanlig x antall med grønne øl og billig kneipbrød. I tillegg hadde han to store poser med sjokoladekjeks, og jeg scannet de igjennom kassa. Han begynner å bable på polsk, før han tar tak i den ene posen med kjeks, og legger i fanget mitt. Jeg viste han med kroppsspråket at jeg hadde scannet den også, og sendte den videre igjen på rullebåndet. Igjen løftet han opp posen og la den i fanget mitt. Jaha? Jeg skulle få den?

Flau som jeg blir rødmer jeg, takker pent og setter fra meg posen i kassa. Og angrer i samme sekund på at jeg tok imot.

_______________________

Dagen etter jobbet jeg litt ute i butikken, satte inn litt varer osv. helt til jeg blir avbrutt av "avisgutten". Det er en gutt som er innom butikken daglig for å levere en avis til oss som vi skal selge. Ettersom jeg så han nesten hver dag, smilte jeg jo og hilste på han. Han hadde tydeligvis tolket det på en litt annen måte, og leverte meg like så gjerne et brev. Fordi han ikke kunne norsk så bra.

I brevet stod det at jeg var høydepunktet i dagen hans, han skrev at han følte det var noe spesielt med oss to, og at man måtte ta vare på disse øyeblikkene. Derfor ville han gjerne bli bedre kjent med meg. Øøøøøh. Hva skal jeg si til noe sånt?

Aldri før har jeg fått kjærlighetsbrev, det var jo bare noe av det søteste i hele verden.. Men han var jo så absolutt ikke min type at all.

Sukk og snufs, hvorfor gjør ikke min drømmeprins sånne søøøøte ting? Hvor er han?

Det å bli voksen...

Jeg har brått blitt voksen. Pang sa det, og plutselig ble jeg voksen. Jeg kan allikevel ikke helt sette fingeren på når det skjedde. Men det har det.

Plutselig står jeg her, og ser på alle rundt meg som er blitt voksne. De jeg lekte med dokker sammen med, de jeg løp og lekte og lo sammen med. Vi er voksne hele gjengen, gjør bare voksenting.

De har fått seg jobber, kjærster, samboere, hunder, katter, plastikkpupper og nye - egne hus. Så er det bare meg igjen da. Hva gjør jeg? Bor hjemme, økonomisk avhengig av pappa, sitter i kassa på rema 1000, og har ikke den villeste aneste om hva jeg vil gjøre når jeg "blir stor". Men det må jeg vite nå. Jeg må bli voksen nå, og vite hva jeg skal gjøre med framtiden min.

Jeg har verdens beste hest, som jeg skal beholde for alt i verden. Men det er så mye jeg vil gjøre, som jeg ikke klarer akkurat nå - med hesten. Så jeg må finne en annen løsning - men hvordan?

Jeg skal:
- bli økonomisk selvstendig
- finne meg en annen jobb
- få meg en utdannelse som gjør at jeg kan jobbe med noe jeg liker
- få meg kjærste, flytte sammen å få baby
- skaffe meg hund/katt og stasjonsvogn med skiboks på taket

...noen som kan komme med noe tips til hvordan dette blir realitet - helst i morgen?

Angst

Angst er et tema som er tabu-belagt.. Det er ting man ikke snakker om. Nei, noen vet kanskje ikke hva det er engang. Men allikevel har nesten alle mennesker på jorda en eller annen form for angst, for ett eller annet.

Jeg, har med tiden fått angst for mer og mer - desverre. angst er når man blir redd for noe i en viss grad. Det kan være redd for alt mulig rart. Jeg er blant annet redd for store folkesamlinger, eller at folk skal SE meg. Som oftest går det ann å overvinne angsten sin, og da går det bra. Andre ganger klarer man det ikke, og angsten vil ta fullt og helt over hele deg. Som det er for meg nå...

Jeg har angst for å ha gym. Jeg vet ikke hvorfor det ble sånn, eller når. Det eneste jeg vet, er at jeg ikke tør å ha gym med de andre klassekameratene. Ja, det sitter så dypt at jeg ikke har hatt en eneste gymtime i år faktisk. Og det er snart mai nå. Så for å si det mildt, så sliter jeg en del.

Klassekameratene mine spør meg om hvorfor jeg ikke har gym. Jeg kommer med unnskyldninger som at jeg har glemt gymtøy, har vondt i hodet, syk etc.... Jeg sier også at jeg rett og slett hater gym, at jeg ikke "orker/gidder" å gymme.

Men sannheten er i bunn og grunn at jeg har angst. Angst for å ha gym med de andre. Men kan jeg si det ? Er det noe galt i å si det? Hva vil egentlig bli reaksjonen fra de andre, hvis jeg faktisk sier det som det er?

Trenger jeg hjelp?

Jeg var ute å gikk her en dag... Trengte litt frisk luft, så ut på kveldinga gikk jeg ut en tur, helt alene.. Gikk et stykke, ganske langt faktisk. Plutselig kom jeg til en bro, og skulle over motorveien. Jeg gikk og gikk, å plutselig blir jeg ramma av en enorm angst. En angst som var større enn noengang. Det var nesten så jeg måtte sette meg ned å holde meg fast i bakken, og konsentrere meg om å puste. Tårene presset på, og jeg var livredd!

Livredd, fordi jeg mistet kontrollen. Kroppen min hadde bestemt seg for å hoppe. Klatre over gelenderet på broa, og hoppe ned på motorveien. Der det kjørte biler og lastebiler i 100km/t. Jeg prøvde å stoppe, og holde meg fast i gelenderet i frykt for at kroppen skulle hoppe. Jeg var LIVREDD, og kunne ikke bestemme over min egen kropp!

Jeg gråt, gispet etter luft, og kjempet alt jeg kunne for at kroppen skulle fortsette å gå. Jeg turte ikke prøve å holde meg fast i noe, i tilfelle kroppen min skulle begynne å klatre over. I det jeg var midt på broa, så skjedde det noe rart. Alle bilene som rett før hadde kjørt på veien, var nå borte. Hele motorveien var helt tom, ikke en eneste bil å se.

Så jeg gikk på, nesten løp på broen, og kom meg helskinnet over. På andre siden kaldsvetter jeg, sjelver, og gråter. Med en stor klump i halsen, og en angst jeg aldri noensinne har opplevd før. For første gang i hele mitt liv hadde jeg ikke kontroll på hva kroppen min gjorde. Jeg hadde mista kontrollen over meg selv.


I et desperat forsøk på å få hjelp fra noen stod jeg å lette igjennom telefonlista mi, etter noen jeg kunne ringe. Men hvem kunne jeg ringe å fortelle noe så sykt som det som nettopp hadde skjedd? Ikke minst, hvem tok tlf. kl 2 om natta når det var vanlig ukedag dagen etter? Min gode venninne, ei jeg har delt mye med tidligere, dukket opp i hodet mitt. Hun sov nok, så jeg valgte å sende hun en mld. Der jeg skrev hva som nettopp hadde skjedd.

Jeg får mld tilbake rimelig kjapt: "Det der hørtes bare sykt ut, du trenger virkelig hjelp!"

Og jeg kjenner at angsten kommer krypende tilbake... Hjelp. Trenger jeg virkelig hjelp? Jeg vil ikke ha hjelp til noe. Jeg vil bare ikke gå over den broa alene noe mer...