Hvis du hater meg,
så elsk meg.
For hvis du elsker de som hater,
er du frelst.
Karpe Diem med sangen Hate & Love.
Jeg har ikke hørt på Karpe Diem på mange mange måneder. Ja, det er vel faktisk over et år siden sist jeg hørte på dissa gutta synge. Alle sangene dems var slettet fra pc'en min, og alle cd'ene var borte. Men plutselig i disse nattetimene var det denne teksten som ramla neddi hodet mitt. Det var ikke før etter en halvtimes grubling jeg kom på hvem som sang og hva sangen het.
-----
Grunnen til denne grublingen, og at denne sangen i det hele tatt falt ned i hodet mitt, vet jeg også. Nemlig min alltid så ulykkelige forelskelse. Hvorfor må jeg alltid forelske meg i gutter som jeg vet kan bli vanskelig, og som jeg vet nesten er umulig? Som jeg vet kan bli trøblete, og kanskje ikke fungere? For så å innse det jeg hele tiden visste, bli enda mer ulykkelig enn jeg var i utgangspunktet, og begynne å deppe og forbanne meg over gutter. Hvorfor?
Ulykkelig forelsket. Rett og slett.
At jeg aldriiii lærer.....
Hate & Love.
Bare i motsatt rekkefølge
søndag 23. desember 2007
torsdag 16. august 2007
Hormon-prevansjon
Jaaa... har frem til nå gått på p-piller hvor jeg kan styre mensen selv, og det har vært ypperlig. Men jeg har hele tiden hatt ett problem, jeg glemmer rett og slett å ta pilla. Dermed har jeg ikke vært sikker, og har ett par ganger vært nesten sikker på at jeg var gravid. Noe jeg heldigvis ikke var.
Men uansett - jeg kom frem til den konklusjonen at jeg burde skaffe meg ett alternativ til p-pilla. Jeg har sett på både p-plaster, p-sprøyte, spiral og p-stav. Minipille er jo noe av det samme, så det var utelukket. Spiral var også utelukket, ettersom det bare er å anbefale etter at man har fått barn. P-sprøyte er ikke å anbefale før man er 18, og helst ikke som ung ettersom man kan få beinskørhet.
Da var det to ting igjen, p-plaster og p-stav. Og ettersom p-plaster må byttes hver 3 uke, kan jeg komme til å glemme dette også.. Så valget falt ganske enkelt på p-stav. En stang som skal tres inn på innsiden av overarmen min. Med sprøyte. Jippi. Og uten bedøvelse!
Nå skal det sies at staven er ganske lang, og på bredde med en fyrstikk. Men jeg bed tenna sammen, og håpet på det beste. Noe jeg tror var en god ide, ettersom legen står der forvirret og stresset, og leste bruksanvisningen mens han han hadde en kjempe nål stikkende langt inni armen min.
Ett par minutter før, trasket vi inn på legekontoret med den lange sprøyta, og han betror seg at han faktisk er ganske redd. Fint, det hjelper jo å høre. Dessuten kom vi i spisepausen hans, noe som gjorde han stresset. Jeg skulle jo ikke betale noe, så han måtte ta det i pausen sin.
Men jeg overlevde, til tross for at legen midt under hele seansen blant sprøyter, redde mammaer og bruksanvisninger meddeler meg at jeg er en tøff jente. En virkelig viking. Pøh. Jeg som holdt på å bite av meg tunga, så vondt som jeg hadde det. Men det sa jeg ikke til noen da. For når en voksen mann forteller meg at jeg er tøff, når han selv var redd - må jeg jo bare holde maska.
Men uansett - jeg kom frem til den konklusjonen at jeg burde skaffe meg ett alternativ til p-pilla. Jeg har sett på både p-plaster, p-sprøyte, spiral og p-stav. Minipille er jo noe av det samme, så det var utelukket. Spiral var også utelukket, ettersom det bare er å anbefale etter at man har fått barn. P-sprøyte er ikke å anbefale før man er 18, og helst ikke som ung ettersom man kan få beinskørhet.
Da var det to ting igjen, p-plaster og p-stav. Og ettersom p-plaster må byttes hver 3 uke, kan jeg komme til å glemme dette også.. Så valget falt ganske enkelt på p-stav. En stang som skal tres inn på innsiden av overarmen min. Med sprøyte. Jippi. Og uten bedøvelse!
Nå skal det sies at staven er ganske lang, og på bredde med en fyrstikk. Men jeg bed tenna sammen, og håpet på det beste. Noe jeg tror var en god ide, ettersom legen står der forvirret og stresset, og leste bruksanvisningen mens han han hadde en kjempe nål stikkende langt inni armen min.
Ett par minutter før, trasket vi inn på legekontoret med den lange sprøyta, og han betror seg at han faktisk er ganske redd. Fint, det hjelper jo å høre. Dessuten kom vi i spisepausen hans, noe som gjorde han stresset. Jeg skulle jo ikke betale noe, så han måtte ta det i pausen sin.
Men jeg overlevde, til tross for at legen midt under hele seansen blant sprøyter, redde mammaer og bruksanvisninger meddeler meg at jeg er en tøff jente. En virkelig viking. Pøh. Jeg som holdt på å bite av meg tunga, så vondt som jeg hadde det. Men det sa jeg ikke til noen da. For når en voksen mann forteller meg at jeg er tøff, når han selv var redd - må jeg jo bare holde maska.
søndag 12. august 2007
Kjærligheten er herlig..
"Jeg har gjort det slutt" - hører jeg en forventningsfull stemme si i andre enden av telefonen.
"Jaha? Hvorfor det?" - spør jeg, og hører med en gang at jeg burde gjort ett bedre forsøk på å høres overraska ut.
Hun forteller meg de grufulle fakta om krangelen, og at hun var lei av han å alt som ofte kommer flytende når ett forhold tar slutt. Jeg kommer med ett par oppmuntrende ord, og sier at jeg sikkert kan komme til hun i kveld - om hun trenger selskap. Det ville hun. Dermed kommer jeg ikke mer enn ett kvarter senere, og vi lager oss mat, trekker opp kola, å skrur på tv3 hvor "Den Grønne Mil" går på tv. Herlig - yndlingsfilmen min.
Ikke før vi fikk satt på filmen, begynner hun å ringe til det som en gang var hennes kjærste. Sånn holder de på resten av kvelden, ringer hverandre, krangler, slenger dritt, gråter, legger på, gråter enda mer, å gir faen. Om hverandre, i mange timer. Jeg derimot, overser egentlig hele greia, og konsentrerer meg om den triste filmen på tv.
Det hele ender med at min venninne tigger å ber om at Han skal komme til henne, så de kan prate. Hun angrer. Og han gjør alt i sin makt for å komme til henne. Dermed bærer det hjem for min del, og så det søte kjærsteparret kan forenes igjen.
Gud som jeg savner kjærste!
"Jaha? Hvorfor det?" - spør jeg, og hører med en gang at jeg burde gjort ett bedre forsøk på å høres overraska ut.
Hun forteller meg de grufulle fakta om krangelen, og at hun var lei av han å alt som ofte kommer flytende når ett forhold tar slutt. Jeg kommer med ett par oppmuntrende ord, og sier at jeg sikkert kan komme til hun i kveld - om hun trenger selskap. Det ville hun. Dermed kommer jeg ikke mer enn ett kvarter senere, og vi lager oss mat, trekker opp kola, å skrur på tv3 hvor "Den Grønne Mil" går på tv. Herlig - yndlingsfilmen min.
Ikke før vi fikk satt på filmen, begynner hun å ringe til det som en gang var hennes kjærste. Sånn holder de på resten av kvelden, ringer hverandre, krangler, slenger dritt, gråter, legger på, gråter enda mer, å gir faen. Om hverandre, i mange timer. Jeg derimot, overser egentlig hele greia, og konsentrerer meg om den triste filmen på tv.
Det hele ender med at min venninne tigger å ber om at Han skal komme til henne, så de kan prate. Hun angrer. Og han gjør alt i sin makt for å komme til henne. Dermed bærer det hjem for min del, og så det søte kjærsteparret kan forenes igjen.
Gud som jeg savner kjærste!
onsdag 8. august 2007
Elske hverandre - i gode og onde dager - til døden skiller dere...
...Er det man sier ja til når man gifter seg.
Helt ærlig trodde jeg mine besteforeldre hadde glemt dette - og bare bodde sammen fordi det er sånt man gjør når man er gift. Sånn var det jo i gamle dager, det var ingen som skilte seg. Nei, det var ikke snakk om en gang, samme hvor 'tragisk' ekteskapet var.
Den oppfatningen jeg har fått av ekteskapet til mine besteforeldre var at de egentlig bare bodde sammen. Når jeg er på besøk der, kjefter å smeller bestefar hele tiden, og bestemor sier bare 'greit' & 'unnskyld' å ting i den dur. Deretter himler hun med øynene å fniser til meg at bestefar er gretten.
Men de har nå bodd sammen siden de var under 20, og bestefar ble i år 89 år, og bestemor er snart 80. Så de har bodd sammen i gaaanske mange år, og har omtrent aldri sovet fra hverandre om natten (de bor på gård, å jobbet der begge to).
Idag ble bestemor lagt inn på sykehuset grunnet en hel del skader. Ja, for å være ærlig tror jeg snart det er slutten for henne. Men vi kom da ihvertfall på sykehuset for å hilse på henne idag. Og i smamenlikning fra forrige uke når hun fortsatt var hjemme, så hun faktisk veldig pigg ut.
Vi kom tilfeldigvis inn på temaet om hvordan hun endelig fikk sykehusplass, og hun fortalte at det var bestefar (som akkurat har hatt lungebetennelse) som måtte gå ned til legesenteret for å få hjelp til bestemor. Han hadde starta opp setninga, men før han kom noe lenger, hadde han brutt ut i gråt. Å klarte ikke få frem noe mer.
Så fortsatte hun å fortelle at bestefar ikke liker å sove aleine, fordi de er så vandt til å sove sammen. Jeg tittet bort på bestemor, å så at hun tørket bort tårer fra øyekroken. Og akkurat der å da, kjente jeg det pressa på tårer i øynene mine og, for jeg kjente plutselig den voldsomme kjærligheten de faktisk hadde for hverandre. Som jeg egentlig ikke trodde var der lenger.
Åh, som jeg ønsker at jeg også kan oppleve den kjærligheten - ganske snart - og som varer resten av mitt liv.
Helt ærlig trodde jeg mine besteforeldre hadde glemt dette - og bare bodde sammen fordi det er sånt man gjør når man er gift. Sånn var det jo i gamle dager, det var ingen som skilte seg. Nei, det var ikke snakk om en gang, samme hvor 'tragisk' ekteskapet var.
Den oppfatningen jeg har fått av ekteskapet til mine besteforeldre var at de egentlig bare bodde sammen. Når jeg er på besøk der, kjefter å smeller bestefar hele tiden, og bestemor sier bare 'greit' & 'unnskyld' å ting i den dur. Deretter himler hun med øynene å fniser til meg at bestefar er gretten.
Men de har nå bodd sammen siden de var under 20, og bestefar ble i år 89 år, og bestemor er snart 80. Så de har bodd sammen i gaaanske mange år, og har omtrent aldri sovet fra hverandre om natten (de bor på gård, å jobbet der begge to).
Idag ble bestemor lagt inn på sykehuset grunnet en hel del skader. Ja, for å være ærlig tror jeg snart det er slutten for henne. Men vi kom da ihvertfall på sykehuset for å hilse på henne idag. Og i smamenlikning fra forrige uke når hun fortsatt var hjemme, så hun faktisk veldig pigg ut.
Vi kom tilfeldigvis inn på temaet om hvordan hun endelig fikk sykehusplass, og hun fortalte at det var bestefar (som akkurat har hatt lungebetennelse) som måtte gå ned til legesenteret for å få hjelp til bestemor. Han hadde starta opp setninga, men før han kom noe lenger, hadde han brutt ut i gråt. Å klarte ikke få frem noe mer.
Så fortsatte hun å fortelle at bestefar ikke liker å sove aleine, fordi de er så vandt til å sove sammen. Jeg tittet bort på bestemor, å så at hun tørket bort tårer fra øyekroken. Og akkurat der å da, kjente jeg det pressa på tårer i øynene mine og, for jeg kjente plutselig den voldsomme kjærligheten de faktisk hadde for hverandre. Som jeg egentlig ikke trodde var der lenger.
Åh, som jeg ønsker at jeg også kan oppleve den kjærligheten - ganske snart - og som varer resten av mitt liv.
tirsdag 7. august 2007
Hei alle sammen.
Nå har jo forsåvidt denne bloggen egentlig eksistert en stund, og jeg brukte den til å få ut alt inni meg.. Men det ble ikke særlig godt skrevet, egentlig ble alt bare skrevet hulter i bulter. Dessuten kanskje egentlig litt for privat for å legge ut på internett. Dermed bestemte jeg meg for å starte på nytt.
Ny start - nye muligheter :)
Så da tenkte jeg at jeg kunne starte med en liten presentasjonsblogg, for alle som kanskje en gang innimellom kanskje leser det jeg skriver. Kanskje.
Jeg er en 17 år gammel jente, som trår over i en voksne verden om en simpel liten måned i skrivende stund. Jeg bor i en liten bygd som for øyeblikket utvikler seg stort til å nesten bli en liten by. Bor tett inntil Olso - på østsiden vel og merke. Trives godt her, ettersom jeg ser jorder, skog, kuer og hester ut av kjøkkenvinduet.
Jeg er ett naturmenneske, enda alle ler av meg når jeg forteller dem det. Hvorfor le? Greit, jeg liker kanskje ikke gå turer i skog og mark, fisking å klatring å sånne ting er ikke helt min greie. Men jeg har en stoor forkjærlighet for hest, og liker å ha med meg min beste venn i skog og mark.
Ellers starter jeg nå om 2 uker på sisteåret på videregående - allmenn påbygning. Wee. Det blir nok ett flott år, med masse allmenn-fag og stryk karakterer. Fritiden min kommer jeg til å bruke i stallen - da jeg for øyeblikket ser etter hest å kjøpe meg. Hadde en kjempe kul ponni før i verden, men han ble solgt grunnet overgang til større hest blant annet.
Jeg er ei partyjente - elsker å dra ut å feste! Men jeg synes også det er kjempe koselig å sitte å sløve på sofaen med en god film, og noen å ligge i armkroken til. Venner er en veldig viktig del av livet mitt, selvom jeg er en veldig dårlig menneskekjenner. Har gjort en del bommerter der opp igjennom, men jeg lærer helt klart av mine feil.
Kommer til å bruke denne bloggen som en dagbok - og innimellom kan det bli ganske så personlig. Derfor velger jeg å ikke bruke navn og sted, i tilfelle ett eller annet. Jeg forventer egentlig heller ikke at noen skal kommentere det jeg skriver, og tror vel heller ikke at det er så mange som leser det jeg skriver, men jeg skriver dette mest for meg selv. For å få ut alle tankene og meningene som jeg går å holder inni meg.
Men jeg setter såklart pris på om jeg får noen kommentarer - enten for skrivingen min eller for handlingen. :)
~Frøken X.
Ny start - nye muligheter :)
Så da tenkte jeg at jeg kunne starte med en liten presentasjonsblogg, for alle som kanskje en gang innimellom kanskje leser det jeg skriver. Kanskje.
Jeg er en 17 år gammel jente, som trår over i en voksne verden om en simpel liten måned i skrivende stund. Jeg bor i en liten bygd som for øyeblikket utvikler seg stort til å nesten bli en liten by. Bor tett inntil Olso - på østsiden vel og merke. Trives godt her, ettersom jeg ser jorder, skog, kuer og hester ut av kjøkkenvinduet.
Jeg er ett naturmenneske, enda alle ler av meg når jeg forteller dem det. Hvorfor le? Greit, jeg liker kanskje ikke gå turer i skog og mark, fisking å klatring å sånne ting er ikke helt min greie. Men jeg har en stoor forkjærlighet for hest, og liker å ha med meg min beste venn i skog og mark.
Ellers starter jeg nå om 2 uker på sisteåret på videregående - allmenn påbygning. Wee. Det blir nok ett flott år, med masse allmenn-fag og stryk karakterer. Fritiden min kommer jeg til å bruke i stallen - da jeg for øyeblikket ser etter hest å kjøpe meg. Hadde en kjempe kul ponni før i verden, men han ble solgt grunnet overgang til større hest blant annet.
Jeg er ei partyjente - elsker å dra ut å feste! Men jeg synes også det er kjempe koselig å sitte å sløve på sofaen med en god film, og noen å ligge i armkroken til. Venner er en veldig viktig del av livet mitt, selvom jeg er en veldig dårlig menneskekjenner. Har gjort en del bommerter der opp igjennom, men jeg lærer helt klart av mine feil.
Kommer til å bruke denne bloggen som en dagbok - og innimellom kan det bli ganske så personlig. Derfor velger jeg å ikke bruke navn og sted, i tilfelle ett eller annet. Jeg forventer egentlig heller ikke at noen skal kommentere det jeg skriver, og tror vel heller ikke at det er så mange som leser det jeg skriver, men jeg skriver dette mest for meg selv. For å få ut alle tankene og meningene som jeg går å holder inni meg.
Men jeg setter såklart pris på om jeg får noen kommentarer - enten for skrivingen min eller for handlingen. :)
~Frøken X.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
