Jeg har fått min andre ordentlige lønn idag. Lettere sagt i natt.
Jeg fikk faktisk dobbelt så mye som forrige lønning. Og litt til.
Jeg føler meg rik i natt. Helt til i morgen, for da kommer de automatiske trekkene mine.
Jeg vil at i natt aldri skal ta slutt .
tirsdag 30. september 2008
søndag 28. september 2008
Jobb... og "frierier"
Jeg jobber i matbutikk, og der møter man jo mange mennesker i løpet av en dag.
Faste kunder er jo ofte innom, og etterhvert føler jeg nesten et bekjentskap til noen av dem. Men bare overfladisk, som et nikk i tillegg til hei og et smil, for å vise at jeg gjenkjenner dem.
Plutselig blir det litt mer itenst, som lange blikk fra kundene, fårete glis og overdrevent blunking. Jeg trodde det var inbilning, og latet som ingenting. Helt til spesielt en polakk var veldig påtrengende. Han tok tak i hånda mi og klemte den hver gang jeg gav han vekslepenger tilbake. Det var rett og slett ubehagelig og ekkelt, og det gjentok seg flere ganger.
Her om torsdagen kom han tillbake i butikken igjen, og handler som vanlig x antall med grønne øl og billig kneipbrød. I tillegg hadde han to store poser med sjokoladekjeks, og jeg scannet de igjennom kassa. Han begynner å bable på polsk, før han tar tak i den ene posen med kjeks, og legger i fanget mitt. Jeg viste han med kroppsspråket at jeg hadde scannet den også, og sendte den videre igjen på rullebåndet. Igjen løftet han opp posen og la den i fanget mitt. Jaha? Jeg skulle få den?
Flau som jeg blir rødmer jeg, takker pent og setter fra meg posen i kassa. Og angrer i samme sekund på at jeg tok imot.
_______________________
Dagen etter jobbet jeg litt ute i butikken, satte inn litt varer osv. helt til jeg blir avbrutt av "avisgutten". Det er en gutt som er innom butikken daglig for å levere en avis til oss som vi skal selge. Ettersom jeg så han nesten hver dag, smilte jeg jo og hilste på han. Han hadde tydeligvis tolket det på en litt annen måte, og leverte meg like så gjerne et brev. Fordi han ikke kunne norsk så bra.
I brevet stod det at jeg var høydepunktet i dagen hans, han skrev at han følte det var noe spesielt med oss to, og at man måtte ta vare på disse øyeblikkene. Derfor ville han gjerne bli bedre kjent med meg. Øøøøøh. Hva skal jeg si til noe sånt?
Aldri før har jeg fått kjærlighetsbrev, det var jo bare noe av det søteste i hele verden.. Men han var jo så absolutt ikke min type at all.
Sukk og snufs, hvorfor gjør ikke min drømmeprins sånne søøøøte ting? Hvor er han?
Faste kunder er jo ofte innom, og etterhvert føler jeg nesten et bekjentskap til noen av dem. Men bare overfladisk, som et nikk i tillegg til hei og et smil, for å vise at jeg gjenkjenner dem.
Plutselig blir det litt mer itenst, som lange blikk fra kundene, fårete glis og overdrevent blunking. Jeg trodde det var inbilning, og latet som ingenting. Helt til spesielt en polakk var veldig påtrengende. Han tok tak i hånda mi og klemte den hver gang jeg gav han vekslepenger tilbake. Det var rett og slett ubehagelig og ekkelt, og det gjentok seg flere ganger.
Her om torsdagen kom han tillbake i butikken igjen, og handler som vanlig x antall med grønne øl og billig kneipbrød. I tillegg hadde han to store poser med sjokoladekjeks, og jeg scannet de igjennom kassa. Han begynner å bable på polsk, før han tar tak i den ene posen med kjeks, og legger i fanget mitt. Jeg viste han med kroppsspråket at jeg hadde scannet den også, og sendte den videre igjen på rullebåndet. Igjen løftet han opp posen og la den i fanget mitt. Jaha? Jeg skulle få den?
Flau som jeg blir rødmer jeg, takker pent og setter fra meg posen i kassa. Og angrer i samme sekund på at jeg tok imot.
_______________________
Dagen etter jobbet jeg litt ute i butikken, satte inn litt varer osv. helt til jeg blir avbrutt av "avisgutten". Det er en gutt som er innom butikken daglig for å levere en avis til oss som vi skal selge. Ettersom jeg så han nesten hver dag, smilte jeg jo og hilste på han. Han hadde tydeligvis tolket det på en litt annen måte, og leverte meg like så gjerne et brev. Fordi han ikke kunne norsk så bra.
I brevet stod det at jeg var høydepunktet i dagen hans, han skrev at han følte det var noe spesielt med oss to, og at man måtte ta vare på disse øyeblikkene. Derfor ville han gjerne bli bedre kjent med meg. Øøøøøh. Hva skal jeg si til noe sånt?
Aldri før har jeg fått kjærlighetsbrev, det var jo bare noe av det søteste i hele verden.. Men han var jo så absolutt ikke min type at all.
Sukk og snufs, hvorfor gjør ikke min drømmeprins sånne søøøøte ting? Hvor er han?
søndag 14. september 2008
Det å bli voksen...
Jeg har brått blitt voksen. Pang sa det, og plutselig ble jeg voksen. Jeg kan allikevel ikke helt sette fingeren på når det skjedde. Men det har det.
Plutselig står jeg her, og ser på alle rundt meg som er blitt voksne. De jeg lekte med dokker sammen med, de jeg løp og lekte og lo sammen med. Vi er voksne hele gjengen, gjør bare voksenting.
De har fått seg jobber, kjærster, samboere, hunder, katter, plastikkpupper og nye - egne hus. Så er det bare meg igjen da. Hva gjør jeg? Bor hjemme, økonomisk avhengig av pappa, sitter i kassa på rema 1000, og har ikke den villeste aneste om hva jeg vil gjøre når jeg "blir stor". Men det må jeg vite nå. Jeg må bli voksen nå, og vite hva jeg skal gjøre med framtiden min.
Jeg har verdens beste hest, som jeg skal beholde for alt i verden. Men det er så mye jeg vil gjøre, som jeg ikke klarer akkurat nå - med hesten. Så jeg må finne en annen løsning - men hvordan?
Jeg skal:
- bli økonomisk selvstendig
- finne meg en annen jobb
- få meg en utdannelse som gjør at jeg kan jobbe med noe jeg liker
- få meg kjærste, flytte sammen å få baby
- skaffe meg hund/katt og stasjonsvogn med skiboks på taket
...noen som kan komme med noe tips til hvordan dette blir realitet - helst i morgen?
Plutselig står jeg her, og ser på alle rundt meg som er blitt voksne. De jeg lekte med dokker sammen med, de jeg løp og lekte og lo sammen med. Vi er voksne hele gjengen, gjør bare voksenting.
De har fått seg jobber, kjærster, samboere, hunder, katter, plastikkpupper og nye - egne hus. Så er det bare meg igjen da. Hva gjør jeg? Bor hjemme, økonomisk avhengig av pappa, sitter i kassa på rema 1000, og har ikke den villeste aneste om hva jeg vil gjøre når jeg "blir stor". Men det må jeg vite nå. Jeg må bli voksen nå, og vite hva jeg skal gjøre med framtiden min.
Jeg har verdens beste hest, som jeg skal beholde for alt i verden. Men det er så mye jeg vil gjøre, som jeg ikke klarer akkurat nå - med hesten. Så jeg må finne en annen løsning - men hvordan?
Jeg skal:
- bli økonomisk selvstendig
- finne meg en annen jobb
- få meg en utdannelse som gjør at jeg kan jobbe med noe jeg liker
- få meg kjærste, flytte sammen å få baby
- skaffe meg hund/katt og stasjonsvogn med skiboks på taket
...noen som kan komme med noe tips til hvordan dette blir realitet - helst i morgen?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
