Elske hverandre - i gode og onde dager - til døden skiller dere...

...Er det man sier ja til når man gifter seg.

Helt ærlig trodde jeg mine besteforeldre hadde glemt dette - og bare bodde sammen fordi det er sånt man gjør når man er gift. Sånn var det jo i gamle dager, det var ingen som skilte seg. Nei, det var ikke snakk om en gang, samme hvor 'tragisk' ekteskapet var.

Den oppfatningen jeg har fått av ekteskapet til mine besteforeldre var at de egentlig bare bodde sammen. Når jeg er på besøk der, kjefter å smeller bestefar hele tiden, og bestemor sier bare 'greit' & 'unnskyld' å ting i den dur. Deretter himler hun med øynene å fniser til meg at bestefar er gretten.

Men de har nå bodd sammen siden de var under 20, og bestefar ble i år 89 år, og bestemor er snart 80. Så de har bodd sammen i gaaanske mange år, og har omtrent aldri sovet fra hverandre om natten (de bor på gård, å jobbet der begge to).

Idag ble bestemor lagt inn på sykehuset grunnet en hel del skader. Ja, for å være ærlig tror jeg snart det er slutten for henne. Men vi kom da ihvertfall på sykehuset for å hilse på henne idag. Og i smamenlikning fra forrige uke når hun fortsatt var hjemme, så hun faktisk veldig pigg ut.

Vi kom tilfeldigvis inn på temaet om hvordan hun endelig fikk sykehusplass, og hun fortalte at det var bestefar (som akkurat har hatt lungebetennelse) som måtte gå ned til legesenteret for å få hjelp til bestemor. Han hadde starta opp setninga, men før han kom noe lenger, hadde han brutt ut i gråt. Å klarte ikke få frem noe mer.

Så fortsatte hun å fortelle at bestefar ikke liker å sove aleine, fordi de er så vandt til å sove sammen. Jeg tittet bort på bestemor, å så at hun tørket bort tårer fra øyekroken. Og akkurat der å da, kjente jeg det pressa på tårer i øynene mine og, for jeg kjente plutselig den voldsomme kjærligheten de faktisk hadde for hverandre. Som jeg egentlig ikke trodde var der lenger.

Åh, som jeg ønsker at jeg også kan oppleve den kjærligheten - ganske snart - og som varer resten av mitt liv.