Kjærligheten er herlig..

"Jeg har gjort det slutt" - hører jeg en forventningsfull stemme si i andre enden av telefonen.
"Jaha? Hvorfor det?" - spør jeg, og hører med en gang at jeg burde gjort ett bedre forsøk på å høres overraska ut.

Hun forteller meg de grufulle fakta om krangelen, og at hun var lei av han å alt som ofte kommer flytende når ett forhold tar slutt. Jeg kommer med ett par oppmuntrende ord, og sier at jeg sikkert kan komme til hun i kveld - om hun trenger selskap. Det ville hun. Dermed kommer jeg ikke mer enn ett kvarter senere, og vi lager oss mat, trekker opp kola, å skrur på tv3 hvor "Den Grønne Mil" går på tv. Herlig - yndlingsfilmen min.

Ikke før vi fikk satt på filmen, begynner hun å ringe til det som en gang var hennes kjærste. Sånn holder de på resten av kvelden, ringer hverandre, krangler, slenger dritt, gråter, legger på, gråter enda mer, å gir faen. Om hverandre, i mange timer. Jeg derimot, overser egentlig hele greia, og konsentrerer meg om den triste filmen på tv.

Det hele ender med at min venninne tigger å ber om at Han skal komme til henne, så de kan prate. Hun angrer. Og han gjør alt i sin makt for å komme til henne. Dermed bærer det hjem for min del, og så det søte kjærsteparret kan forenes igjen.

Gud som jeg savner kjærste!